Fredag kveld var det premiere på «Bloddråpetall» på Trøndelag Teater. Dette er et teaterstykke utenom det vanlig. Stykket tar utgangspunkt i HUNT er en stor, norsk befolkningsbasert helseundersøkelse som omfatter helseopplysninger og biologisk materiale fra innbyggerne i Trøndelag, som er kjørt i fire runder. Siden den første innsamlingsrunden i 1984 har 250.000 trøndere deltatt, og i 2028-2030 planlegges det å gjennomføre HUNT 5. Teaterstykket forteller historien til mennesker som har vært med i undersøkelsene, og publikum bringes tett på menneskene og deres helse. Teaterstykket er nærmest en orgie i frykt, smerte, sykdom og død.

Det er svært dyktige skuespillere som bærer alle historiene. Det skjer på scenen i svært enkle kulisser. Det kjøres bil uten bil på scenen. Skuespillerne lager sykehuslydene med stemmene sine og det er begravelser uten kiste og blomster. En effekt av dette er at følelser og stemninger får et friere spillerom. Det legger en ramme for effektiv historiefortelling.

Det er spørsmål og svaralternativer fra skjemaene som ble brukt som setter tema i hver sekvens. Det er satt en tidslinje som samsvarer med perioden HUNT-undersøkelsen pågikk, og hovedhistorien er livet til en postmann fra siste arbeidsdag og livet ut. De andre personene er på forskjellig vis knyttet til postmannens miljø og liv. Dette viser seg å være en gruppe mennesker som møter mye motgang.

Etter anmelderens mening er utvalget av skjebner ganske langt fra å stemme med gjennomsnittslivene til folk. Her er samtlige involverte blant det uheldigste. Dermed går stykket litt glipp av mulighetene til å bruke kontrastene som ligger i dagen. Publikum sitter igjen med et budskap om at alt går galt for alle. Det setter også rammen for tilnærmingen til eksistensielle spørsmål som «hva er meningen med livet», og «finnes det en gud». Et av de viktigste budskapene i Bloddråpetall er at livet er kort, og kostnadene er store for de som velger ensomhet og for de som velger stor avstand til sine nærmeste.

Bloddråpetall er en forestilling som nesten krever et forberedt publikum. De som opplever sykdom og død blant sine nærmeste bør nesten stålsette seg litt. I bloddråpetall snakkes det om at håpet er det siste man mister, men uten unntak mister menneskene også det til slutt.

Regissør Maren E. Bjørseth og hennes kunstneriske team forsøker å løfte fram forgjengelighet, forskjellighet og fellesskap – og viktigheten av å fortelle vår felles historie. Det settes på spissen gjennom å trekke fram svært mørke historier, man går kanskje glipp av muligheten til å vise spennene fordi kontrasthistoriene mangler. Stykket mangler etter anmelderens mening eksempler på håp som oppfylles. Det er nesten umulig å ikke bli beveget og trist av å se bloddråpetall. Skuespillerne med Trond-Ove Skrødal, Maria Omarsdottir Austgulen og Øyvind Brandtzæg i spissen er nesten ubehagelig gode i sine rolletenkninger.

Bloddråpetall er en oppvisning i skuespillerkunst. Hadde det vært det eneste kriteriet ville dette endt med terningkast 6. Manglende kontraster trekker ned. Å lage teater basert på en helseundersøkelse er en genial idé. Minimalismen i kulisser setter store krav til skuespillerne, men de innfrir og vel så det. Jeg vil gi Bloddråpetall terningkast fire.

Bloddråpetall fremføres på Gamle Scene fram til sommeren.