Et personlig, men offentlig brev til Statsminister Jonas Gahr Støre og Finansminister Trygve Slagsvold Vedum fra Biskop Tor B Jørgensen.

Jeg tillater meg å skrive personlig til dere fordi jeg har møtt dere flere ganger i forskjellige sammenhenger opp gjennom årene, blant annet som biskop i Sør-Hålogaland/Bodø (fram til utgangen av 2015) og biskop i The Lutheran Church in Great Britain (2019 ut jan 2024).

De siste ni årene har jeg også vært styreleder i organisasjonen Mennesker i Limbo. Det har vært utfordrende og lærerikt.

Jeg har respekt for de mange og vanskelige utfordringene dere står overfor som ansvarlige politikere også på feltet asylpolitikk. 

I «Hurdalplattformen» har dere noen overordnede perspektiver jeg kjenner meg igjen i: «Vi vil gjøre en forskjell i verden. … Norge skal bidra til sterkt internasjonalt samarbeid og en verdensorden basert på folkeretten. … Norge skal vise solidaritet med mennesker i nød …».

Når dette omgjøres til det som av og til omtales som «streng og rettferdig» asylpolitikk, forsvinner dessverre fort både rettssikkerhet, solidaritet og medmenneskelighet.

Slik opplever i alle fall jeg regjerings behandling av en liten gruppe lengeværende – og til nylig ureturnerbare – etiopiere. 

Vi kjenner en del av dem i Mennesker i Limbo. Nå vil plutselig etiopiske myndigheter behandle sakene deres. Norge tillater dem til og med adgang til Utlendingsinternatet på Trandum.

Jeg har selv besøkt den 65 år gamle kvinnen M der. Hun har bodd 25 år på mottak i Norge og fikk endelig avslag i 2002. Hun har en broket familie- og flukthistorie bak seg blant annet knyttet til et annet kriserammet land i Midt-Østen. 

Jeg truffet M to ganger på Trandum. (Hun er heldigvis tilbake på mottaket i Rogaland nå hvor hun er kjent og hvor hun har venner som kan følge henne opp). 

M har en utfordrende helsesituasjon og har betydelige problemer med sin bevegelighet.

Mens M var på Trandum opplevde hun å møte en delegasjon fra Etiopia (6 menn) som forhørte henne om kontakter med utgangspunkt i meldinger og telefonnumre hun hadde på mobiltelefonen sin (som hun hadde måttet levere fra seg til PU på Trandum). 

Hun opplevde dette svært ubehagelig. 

Hva var de ute etter? Hvilke opplysninger om henne og hennes nettverk kunne etiopiske myndigheter nå samle inn? Hvordan kan disse opplysningene ramme andre – og henne selv ved eventuell hjemkomst? – 

M fikk ikke ta kontakt med sin forsvarer eller annen person som kunne hjelpe henne til å forstå hva som foregikk og at hennes interesser ble sikret. Hun følte sin rettssikkerhet truet. – 

Ja, hva venter egentlig en medisinavhengig eldre kvinne i det kaoset som preger Etiopia i disse dager når hun blir bragt ut fra flyet på Bole-flyplassen i Addis Abeba. Vil hun ha noen annen mulighet enn å tigge om hjelp fra sin rullestol, slik hun selv beskrev sin frykt for oss.

Vi vet at en retur vil by på store utfordringer for de aller fleste. Vi har fått melding om flere som nå er blitt «papirløse» i sitt eget hjemland. Og dersom en ikke har noe naturlig nettverk i hovedstaden, er en helt overlatt til seg selv – eller til folk som vil misbruke en.

Etiopia er et samfunn med store spenninger. Myndighetene må allerede forholde seg til store grupper internflyktninger. I tillegg til alle de flyktningene fra naboland som har søkt tilflukt i deres land. UNHCR fraråder å returnere etiopiere til Etiopia.  

Vi vet ikke hva slags garantier Norge har fått når det gjelder sikkerhet og oppfølging ved retur fra etiopiske myndigheters side. Hvis en ikke har fått noen garantier, eller disse i praksis ikke viser seg å fungere, vil det være naturlig å forholde seg til UNHCRs tydelige råd.

Vi har grunnlag for å tro at Norge har overlevert ei liste på rundt 150 navn, som en nå regner med å få returnert. 

Det dreier seg i praksis om en liten gruppe medmennekser, som har valgt ikke å gå under jorda og skjule seg for norske myndigheter. Mange av dem bor på mottak, og har gjort det i mange, mange år, som M. Andre kjenner politiet adressen til. De fleste har nå meldeplikt i påvente av uttransport. 

For å ta et annet eksempel: N på Røros. Han har jeg også møtt. I likhet med M har han en broket flukthistorie etter at han ble en del av en opprørsgruppe i svært ung alder. Han har vist seg å være et funn for lokalsamfunnet på Røros. Det er et bredt politisk engasjement i kommunen for å la han få bli ledet av Ap-ordfører Isak V. Busch. N kommer fra en del av Etiopia som er sterkest rammet av uro.

Hva med hensynet til dem som har stiftet familie og fått barn i Norge? Det gjelder en del av disse. Noen av barna har kommet i en kritisk tenåringsalder og trenger mer enn noen gang en farsfigur. Norge har forpliktet seg til å ta hensyn til barns beste. Vi opplever at dette stadig settes til side. 

Kjære Jonas og Trygve: Stans returneringen av lengeværende etiopiske asylsøkere!

I nattverdliturgien i Den norske kirke ber vi ofte en bønn som i disse førjulsdager treffer meg med dramatisk og konkret tyngde. Jeg leste bønnen på gudstjenesten i Skjetten her på Romerike sist søndag: «Hjelp oss å høre det ropet du har hørt, å se den nøden du har sett, og å elske vår neste som oss selv!»

For meg trer bilde av de fortvilte ansiktene til M og N fram i bevisstheten. Så lite som skal til for å gjøres deres dager til bedre enn de årene de har bak seg. Slik dette lille dramaet nå utspiller seg, dreier det seg om de store verdier: rettskaffenhet og medmenneskelighet. Slike verdier utspiller seg i møte mellom mennesker.

Vi i Mennesker i Limbo invitere dere derfor til et møte med våre etiopiske medlemmer, så dere kan se og høre selv!

 Jeg vet at det i praksis vil være vanskelig, men kan dere ikke da sende noen av deres rådgivere og vise at dere tar deres situasjon på alvor. 

En adventsbønn: 

At Norge må foreta en ny førjulsvurdering av denne gruppas behov for beskyttelse hvor hensynet til deres samlede livssituasjon, inkludert lengden på oppholdet de faktisk har hatt i Norge, og utfordringene ved eventuell retur til Etiopia, trekkes inn i vurderingene mer enn tekniske detaljer i kompliserte asylhistorier. 

En rettferdighet som setter medmenneskeligheten til side, undergraver sin egen berettigelse.

Med forventningsfull adventshilsen

+Tor B Jørgensen