Under kulturminnedagen på Røros i begynnelsen av juni i 2004 sørget Røroskuas venner for at det kom dyr i fjøset i Rasmusgården på Røros for første gang på 37 år. Siden da har det vært en tradisjon, og primus motor for arrangementet i år, som i 2004 var Reidun Roland. Som vanlig var det mye folk og stor stemning i Rasmusgården under Røroskuas dag. (Artikkelen fortsetter under TV-innslaget)
Før 1644 fantes det ingen bebyggelse der Bergstaden Røros ligger i dag. Gatene ble til som en del av opplegget for å få verdifull kobber ut av fjellet. Til det trengtes det arbeidere, og tildeling av en gård i sentrum, og en «haga» utenfor byen, der foret ble dyrket. Husene i alle byer kalles gjerne bygårder. På Røros var de ekte gårdsbruk, og en skal ikke så langt tilbake i tid før alle fjøsene i bakgårdene i Røros hadde husdyr.
De som bodde der, drev gårdsbruk tildelt av kobberverket, og jobbet i gruvene. På de fleste gårdene var det relativt små nøysomme kyr, siden det var begrenset tilgang på for. Kyrne ble hentet fra fjellgårdene i nærområdet, og siden 1894 har de vært registrert som Sidet Trønderfe og Nordlandsfe. Siden det var mange slike kyr samlet på et lite område på Røros, ble det tidlig vanlig å kalle de små svarte og hvite kyrne for Rørosku. Noen vil si at det passer ekstra godt siden de er «kledd» i Røroskjerkas farger. Egentlig er det vel omvendt siden kua kom først.
Etter krigen ble det mer og mer slutt på gårdsbruket i sentrum på Røros, og i 1977 ble det slutt på gruvedriften også. Takket være innsatsen fra Reidun Roland og de andre i Røroskuas venner, er stammen av de små hornløse kyrne nå i vekst. Neste år er det 20-årsjubileum for Røroskuas dag.