Leserinnlegg av Madeleine Nor og Siri Martinsen

Påsken er tiden for nye begynnelser, liv som spirer – og kyllinger som symbol på nettopp det. Men bak påskens idylliske bilder finnes en helt annen virkelighet for kyllingene som produseres til mat.

For samtidig som vi dekorerer med vakre påskekyllinger, selges det en historie om at industrien har blitt snillere – med såkalt “saktevoksende” kyllinger.

Problemet er bare at denne historien er villedende. Norsk Kylling og Rema 1000 tjener godt på å markedsføre produksjonen som «dyrevennlig», med ukritisk støtte fra enkelte dyrevernorganisasjoner. Nylig meldte Norsk Kylling om rekordresultater for 2025, der de for første gang omsatte for over 2,3 milliarder kroner – og at «saktevoksende» kylling var grunnen til dette. 

Reklamene virker. God samvittighet selges rett inn til nordmenn som er opptatt av at dyr skal ha det godt. «Saktevoksende» høres ut som en enkel løsning på et stort problem. Men når også den totale produksjonen av kylling går opp, har man bidratt til at flere dyr lider i masseproduksjon.

Det finnes ikke “saktevoksende” kyllinger – bare ulike varianter av de intensivt fremavlede broilerkyllingene. De såkalt «saktevoksende kyllingene» lever ca. 11 dager lenger, men før slakt er de akkurat like store som de mest intensive broilerne. Dagens «saktevoksende» fugler vokser like fort som de mest hurtigvoksende for ca. 15 år siden. Så spørsmålet er hvor mye som er «bedre» – når intensiv broilerproduksjon kaller seg «dyrevennlig» fordi noen raser har blitt enda verre. 

Rasene som er litt mindre intensive enn Ross 308, vil naturlig nok ha en viss bedring i de ekstreme fysiologiske problemene for disse fuglene. Men det er ikke en løsning å klappe i hendene for «litt bedre enn det det verst mulige». Det er grønnvasking av det samme systemet – intensiv masseproduksjon av dyr. 

La oss se på hva en kylling egentlig er. Hønas forfedre (urhøna) levde i et variert skogsmiljø, i små flokker med sterke sosiale bånd. Hønemor, da som nå, kommuniserer med kyllingene sine allerede mens de er i egget, og beskytter dem modig og omsorgsfullt etter klekking. Derav ordtaket «hønemor». Kyllinger er aktive og nysgjerrige dyr som trenger plass og mulighet til å utforske et naturlig miljø, løpe, leke, støvbade og lære seg å fly.

Dette er behov de ikke får oppfylt i industrien. Kyllingene får aldri møte moren sin, de klekkes i maskiner – der de ligger pipende og forvirrede, tett i tett. De sorteres på samlebånd og fraktes til store haller hvor de vokser seg unaturlig store. Også her lever de tett i tett, uten mulighet til normal sosial adferd. Det blir stadig vanskeligere å bære sin egen kropp ettersom de vokser. Vekten sliter på leddene, flere fugler ender opp med skader. De kjenner aldri på frisk luft, får aldri sette føttene i gresset. 

70 millioner kyllinger presses gjennom det samme systemet hvert år i Norge. «Saktevoksende» betyr at de vokser litt mindre ekstremt raskt enn de verste variantene. De blir fortsatt like store. De lever fortsatt i de samme hallene. De har fortsatt de samme behovene – som ikke blir møtt. Dette er ikke «dyrevennlig». Dette er ikke «god dyrevelferd».

Reklamene spiller på ønsket om å ta bedre valg. Men ønsker du å gjøre en reell forskjell for dyrene, handler det ikke om å velge en annen broilervariant – men noe enda enklere; å velge bort kylling på tallerkenen. 

Madeleine Nor, agronom i NOAH – for dyrs rettigheter

Siri Martinsen, veterinær i NOAH – for dyrs rettigheter